Arbeider/
Works

Fuglelivet

Installation, 2022-2023
Geir Tore Holm & Søssa Jørgensen

I forbindelse med deres ophold i ANA vil Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm videreudvikle den fabulerende dokumentarfilm, som de påbegyndte i ANA i 2015. Filmen var baseret på interviews med personer, der var aktive i at bevare og beskytte ANA og det omgivende historiske baggårdsmiljø. I filmen tog personernes udsagn om rum form af en sang, hvis tekst repræsenterede et håb om at kunstnerisk tilstedeværelse og aktivitet kan skabe sammenhold og fællesskab i lokalmiljøet.

Hvis du ser dig omkring i byen, ser du ofte fugle: duer, spurve, måger, krager og ind i mellem en rovfugl. På trods af ny-opførte fjendtlige bygninger og andre foranstaltninger som skal forhindre fuglenes frie aktivitet svæver de rundt og finder sig til rette.

I samspil med de nyligt transformerede omgivelser omkring ANA, vil de to kunstnere i samarbejde med ornitologer og andre med fugleinteresse i byen undersøge fuglelivet i området. Inspireret af de nye boligkomplekser og traditionelle dueslag vil de vil bygge redekasser af genbrugsmaterialer samlet på Ydre Nørrebro. Redekasserne vil efterfølgende være location for deres nye film.
Link til arbeidet: http://astrid-noack.dk/arkiv/years=2022&id=2802

Ættesang for havets gull

tekst, performance og happening

Ættesang er skrevet som respons til §2 i Havressurslova av 2008, teksten er lydlagt av Karolin Tampere og fremført første gang på utstillingen ”Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg.” på Kurant i Tromsø i 2016. Videoen er fra en snorkletur / happening i havnebassenget i Tromsø, mars 2016."

Prosjektet undersøkte lovteksten fra ulike perspektiv og inviterte forskere, lokalbefolkning, fiskere og kunstnere til å komme med innspill om hva språk, forsking, lover, forvaltning og kulturelle uttrykk sier om vårt forhold til naturen. Må vi forstå oss selv som utenfor naturen for å forvalte den?

Når jeg fisker spiller det ingen stor rolle om det biter eller ikkePerformance i Byfjæra, Tromsø: Som en happening inviterte jeg publikum med på å undersøke havnebassenget i Tromsø. Kurant, 2016.

Ættesang, fremføring av tekst til video (performance)
Agenda, Kunstnernes Hus, 2017

Under overflata, havets uendelige overflate lever noe vilt som kan utnyttes til alles fordel. Var vi de ville, ville vi da finne oss i å være en ressurs for felleskapet uten å velge?
Milliarder av levende skapninger, dråper samlet i et hav, en uendelig mengde salte tårer. I mørke dyp, i bølger høyere enn hus, i sjøsprøyt, i opprørt hav. Opprørt over tilstanden på land. Krav om kontroll, kvoter, reguleringer, priser, effektivitet, maskulinitet. Fisk, rogn, krill, tang, tare, skjell, krabber, kreps, reker, hval, sel, egg, fugl. Alt kan utnyttes. Alt kan og skal grådig brukes uten å spørres, uten å si akkurat hva som blir tatt. Stort og smått, alt som er vilt og vått. Vi sverger vi aldri skal gjøre det igjen..

Men! Plutselig spretter en fisk! Et vak, en stim, et napp! Vi vil spise, fordøye, mer enn det vi trenger. For vi har mer enn mest av de viltlevende marine ressursene. Upersonlig og uforpliktende, men aller mest: Det tilkommer oss. Selv om vi bare kjenner dypet i oppvaskkummen.
Fisk rett i panna tilkommer oss. Fisk fra tråler tilkommer oss. Fisk fra mære tilkommer oss. Stekt lett med litt fett, uten problem, med eller uten plast, papir eller fargeglad kartong. Rett fra det største matfatet. Det overveldenede matfatet som oppmuntrer til ideer om å tømme det uten besvær og begrensning.

Hiv uti! Alt finnes og alt forsvinner på havet. Gi opp å forklare hva det var som forsvant!
og fløt i land på en fremmed strand. Der hvor ingen vet opphavet til det som kom, men regner det som sitt uten annen garanti enn den som er gitt av bølgene, sjøfuglene, vindene, strømmene. Det som kommer flytende uten varedeklarasjon eller prislapp. Det som kommer rekende uten selv å vite hvor det havner. Det bare flyter, svømmer og skjuler seg litt under havoverflaten. Det livet som driver er meningsløst lett og tilhører oss. Vi som blir borte i solgangsbris og måkeskrik med sydvest, ekkolodd, dregg og redningsvest. Vi tar alt vi får, for en gammel væreier eier ikke magemål. Etterkommerene tar resten fra de fleste. Ingen måte på. Armadaer av trålere, småbåter, plastsjarker, fisketurister øser friskt av havets gull.

Vær min kaptein for evig, min styrman og los. Min sjømatekspert i fremmede havner. Om havet svartner og vi ikke har nok til kokfisk, først da ønsker vi vi hadde hatt hva vi hadde. Da ville det ville vært i vårt ubegrensede grådige sinn. Vår fråtsing, der det aldri blir for mye av det gode. Aldri for mye av noe. Vi gir ikke opp, nok er aldri nok, vi ankrer ikke opp. Nei, vi drar ikke inn årene, not, line eller trål, borerigg og maskiner av stål. Vi er skattejegere stadig på tokt. Vi gir oss ikke og vi finner stadig nytt gull i vann, gråstein og fossiler, vi slipper snøret ut i utrengsmål. Uten ansvar er vi naturligvs glade nok for det vi fikk, får, har fått, uten å orke gjette, spørre eller se hvor det kom i fra eller hva som ble igjen etter oss. I morgen, er en dag som i dag, med eller uten vakende fisk som tilkommer oss, eller ættene etter oss.